Utanfor agendaen

Den gongen eg hadde ein hage, var noko av det første eg gjorde med han, å grava meg ein grønsakshage. Ikkje for nokon annan grunn enn at eg likar å sjå ting voksa og mognast, likar kjensla av å eta noko eg veit noko om.
I eit langt, ope og velskrive brev til presidentkandidatane i The New York Times (registrering trengs visst), tek Michael Pollan til orde for at den sørvende plenen på det kvite huset òg hadde gjort seg godt for ein frukt- og grønsakshage. Pollan, som er professor i journalistikk, med stor interesse for mat, bringer noko så sjeldant som konstruktive framlegg til løysinga på nokre av matproblema verda står overfor (ikkje berre svolt, men òg helseproblem forårsaka av matvanar), og flettar dei elegant saman med problemet med overforbruk av fossil energi. Nøkkelord: Kortreist mat, vekselbruk, færre og betre kaloriar. Han siterer nokre imponerande tal (som at om all landbruksjord produserte på same nivå som økologiske gårder i USA, ville matproduksjonen i verda auka med 50 prosent). Og han er ikkje redd for å gjera seg upopulær:

It will be argued that moving animals off feedlots and back onto farms will raise the price of meat. It probably will — as it should. You will need to make the case that paying the real cost of meat, and therefore eating less of it, is a good thing for our health, for the environment, for our dwindling reserves of fresh water and for the welfare of the animals.

No er landbruket i USA noko annleis enn her, men meir i grad enn i generell innretning, ettersom fleirtalet av politikarar som faktisk tek seg tid til å meina noko om jordbruk her heime (anna enn tal på kor mykje bøndene skal "få"), ønskjer seg større og meir spesialiserte einingar. Dei er på papiret lønsame, mykje på same måte som trålfisket er det:

As Wendell Berry has tartly observed, to take animals off farms and put them on feedlots is to take an elegant solution — animals replenishing the fertility that crops deplete — and neatly divide it into two problems: a fertility problem on the farm and a pollution problem on the feedlot.

På bordet mitt her i skrivestova ligg ein liten folder som kom i postkassa for ein stund sidan, med invitasjon til å kjøpa skrottar av villsau frå bøndene i Nesseby. Dei skrottane er nok allereie solgt, men eg er glad tilbodet er der. Det kostar mindre enn frosne lammekotelettar frå New Zealand, og gjev den ekstra gleda av å skjera kotelettane sjølv frå eit verkeleg, daudt dyr som eg sikkert har sett mange gongar i levande live frå vegen på tur herifrå til Varangerbotn, Tana eller Kirkenes.

Oppdatering: Og som ein litt trist kontrast, bringer Aftenpoften to nye i ei tilsynelatande endelaus rekkje av heilt meiningslause mat og helse-saker på hovudsida si i kveld...