9. juli 2008

Joggebølge

Han har byrja trena att. Det gjer vondt. Og godt, på sitt vis. Det er, finn han ut, ikkje som å sykla. Alt det han kunne for tjue år sidan, er ettertrykkjeleg borte, medan effekten av tjue års surfing på god grunntrening og naturleg vekst er like ettertrykkjeleg tilstades. Det er, tenkjer han, litt som å komma på at det ville vore fint å skifta tapet i stova, og så oppdaga at materiala bakom er pillrotne.
Vel, vel. Så har ein vorte gamal og vedlikehaldstrengande, men det er framleis underleg tilfredsstillande å vera heilt utsliten, ikkje av knappe deadlines eller seine kveldar i godt eller dårleg lag, men ordentleg, fysiologisk utsliten av mangel på oksygen og brennbare karbohydratar. Det verste er i grunnen den audmjukande kjensla av å verta sett i alt anna enn tidsmessig utstyr, halsande langsetter vegane i nabolaget eller rundt idrettsbana, ukledeleg slimat i skjegget og med andletet falda i grimaser som ikkje lett let seg løysa opp ved synet av kjentfolk ute for å lufta hunden, ungane eller vitet.
På den meir oppmuntrande sida noterer han stor framgang i tekniske disiplinar som involverer kasting av tunge ting mot dårleg definerte mål (stort sett "så langt som mogleg"). Det er herleg aggresjonsdempande å hiva av garde dødelege missilar av ymis skapnad mot innbilte fiendar der ute på den humpete grasmatta. Eller meir fredfylt, å lasta opp kastereiskapen med tankar og ting ein gjerne vil verta kvitt. I motsett ende er det noko djupt tilfredsstillande med lange økter som ikkje handlar om andre ting enn å setja den eine foten framføre hine. Det er ei problemstilling det er lett å forhalda seg til. Høgre, venstre, høgre, venstre. Pust inn ein to, pust ut ein to, og for kvar tanke som melder seg, er det ein viktigare: Pust. Flytt føtene.
Kor lenge orkar han å halda på med dette tøvet? Følg med, følg med.

Ingen kommentarer: