Ut med MS

Openoffice er ute i versjon 3.0, på både nynorsk og bokmål, og skribenten nyttar høvet til endeleg å hiva ut gamal Microsoft-programvare. Outlook er erstatta med ein Thunderbird/Lightning-kombo som ser ut til å vera himla lettbrukt, og spiller fint i lag med Remember the milk (for oppgåver) og Google kalender (for avtalar). Spent på om det vert noko skikk på mobiltelefon-synkronisering, men det er ikkje aktuelt før ny mobil er skaffa til veges. Det kan ein jo lett finansiera med det som vert spart på å oppgradera Office.

Ut med det gamle

Eg må innrømma at det forma seg ei lita drope i augekroken ved attsynet med stjerneskipet "Enterpoop" i Opus-stripa denne søndagen. Til helga er det, hevdar B. B., ugjenkalleleg slutt, av grunnar han redegjer for i dette intervjuet. Spurt om ikkje satire er nett det me treng i mørke tider, svarar han slik:

It's not so much dark times now, as profane and loud. Satire you'll have, oh dear me, indeedy yes. "Vomitous" and "awash" are two words that come to mind. It used to be that everyone would be famous for 15 minutes. How antediluvian. Rather, everyone will now want a satirical YouTube film with 15 megabytes.
Satire we'll have. Rather, the real dearth in our world will be sweetness, comfort, thoughtfulness and civility. If I could do "Peanuts," that's what I'd be doing. Alas, I've tried. And oh, you get way, way richer.

Eg kjem til å sakna Opus. Og minnast Bloom County med glede.

Utanfor agendaen

Den gongen eg hadde ein hage, var noko av det første eg gjorde med han, å grava meg ein grønsakshage. Ikkje for nokon annan grunn enn at eg likar å sjå ting voksa og mognast, likar kjensla av å eta noko eg veit noko om.
I eit langt, ope og velskrive brev til presidentkandidatane i The New York Times (registrering trengs visst), tek Michael Pollan til orde for at den sørvende plenen på det kvite huset òg hadde gjort seg godt for ein frukt- og grønsakshage. Pollan, som er professor i journalistikk, med stor interesse for mat, bringer noko så sjeldant som konstruktive framlegg til løysinga på nokre av matproblema verda står overfor (ikkje berre svolt, men òg helseproblem forårsaka av matvanar), og flettar dei elegant saman med problemet med overforbruk av fossil energi. Nøkkelord: Kortreist mat, vekselbruk, færre og betre kaloriar. Han siterer nokre imponerande tal (som at om all landbruksjord produserte på same nivå som økologiske gårder i USA, ville matproduksjonen i verda auka med 50 prosent). Og han er ikkje redd for å gjera seg upopulær:

It will be argued that moving animals off feedlots and back onto farms will raise the price of meat. It probably will — as it should. You will need to make the case that paying the real cost of meat, and therefore eating less of it, is a good thing for our health, for the environment, for our dwindling reserves of fresh water and for the welfare of the animals.

No er landbruket i USA noko annleis enn her, men meir i grad enn i generell innretning, ettersom fleirtalet av politikarar som faktisk tek seg tid til å meina noko om jordbruk her heime (anna enn tal på kor mykje bøndene skal "få"), ønskjer seg større og meir spesialiserte einingar. Dei er på papiret lønsame, mykje på same måte som trålfisket er det:

As Wendell Berry has tartly observed, to take animals off farms and put them on feedlots is to take an elegant solution — animals replenishing the fertility that crops deplete — and neatly divide it into two problems: a fertility problem on the farm and a pollution problem on the feedlot.

På bordet mitt her i skrivestova ligg ein liten folder som kom i postkassa for ein stund sidan, med invitasjon til å kjøpa skrottar av villsau frå bøndene i Nesseby. Dei skrottane er nok allereie solgt, men eg er glad tilbodet er der. Det kostar mindre enn frosne lammekotelettar frå New Zealand, og gjev den ekstra gleda av å skjera kotelettane sjølv frå eit verkeleg, daudt dyr som eg sikkert har sett mange gongar i levande live frå vegen på tur herifrå til Varangerbotn, Tana eller Kirkenes.

Oppdatering: Og som ein litt trist kontrast, bringer Aftenpoften to nye i ei tilsynelatande endelaus rekkje av heilt meiningslause mat og helse-saker på hovudsida si i kveld...

Ute av drift

Postjournalen har lege brakk så lenge at ein nesten skulle tru at skribenten var inne i "ingen kommenterer bloggen min"-krisa. Det er han ikkje. Han har berre ikkje så mykje post å journalføra. Eller jo, han har jo det. Han har til dømes vore ute og reist, og han har gjeve ut bok, han har arrangert idrottsarrangement og feira den internasjonale snakk som ein pirat-dagen, skifta til vinterdekk og løpt tallause kilometer, så det er vel i grunnen ikkje så rart at han ikkje har så mykje tid til å skriva. Novel. Eg mistenker ingen for å følgja denne bloggen for å vita kva for trivielle hendingar som finn stad i tilveret til skribenten. De vil ha meiningar! Poesi! Djupe tankar! Og det kjem. Ved eit seinare høve. Til så lenge: Ein russisk versjon av gubben og katten.