Pjusk

Ein gjeng med sinte basiluskar har invadert det sinnrike systemet som kan omdanna det mest forseggjorde og velsmakande måltid han tar til seg til rein skit. Så skribenten held seg heime, i kort og trygg fråstand til toalettet, og puskar med sitt. Ser film og synest synd på seg sjølv og skriv dikt og synest synd på seg sjølv og prøver innimellom å læra seg utaboks monologen han hadde tenkt å framføra på laurdag. Den vanskelege biten er byrjinga og den djupaste desperasjonen. Det hjalp litt å sjå britisk film, så lenge sidan sist. Trur det må ha vore Billy Elliot, denne fine kjensla av å smila og grina på ein gong. Riff-raff. Raining Stones. Life is sweet. Secrets & lies. Brassed off. Kvar ville britisk film vore utan Maggie Thatcher?