19. august 2008

Olympisk

Sumaren 1984, då dei tungt kaldkrigs-politiserte olympiske leikane gjekk føre seg i Los Angeles, utan skjeggete, austeuropeiske sleggekastarar og 800-meterløparar i kvinneklassene, var skribenten på familieferie på Sørlandet, det var mellom dei første gongane, trur eg, at me tok oss råd til overnatting på hotell, med TV på rommet, og om natten låg eg i halvsvevne og følgde med på Carl Lewis sine bravadar i lag med familiens sakkunnige senior.
Fire år seinare forsvann all tillit til eliteidrotten i dragsuget etter kulemuskelmannen Ben Johnson, som vann hundremeteren med ei halv langside og gjekk på den smellen Lewis aldri fekk oppleva. Ikkje lenge etter la eg piggskoa på hylla, eller meir presist i ei eske langt inne i kjelleren, der dei fekk rotna i fred til nokon forhåpentlegvis kasta dei på dør.
I år har eg ikkje sett ei einaste TV-sending frå Beijing, men løpt ein god del sjølv og teke til meg stoffar som står på lista, men neppe kan hevdast å vera vidare prestasjonsfremmande. Dessutan har eg arrangert friidrottsstevne på ruinane av det som ein gong var stadion her i byen. Sakte og forsiktig finn eg attende til ei meining i omgrepet friidrott (det er slikt eit vakkert namn, og slik ein vakker idé), og det å ikkje følgja med på sendingane frå Beijing er definitivt ein del av det arbeidet.
Oppdatering: Eg må innrømma at eg måtte sjekka nett-TV-versjonen av Usain Bolt sine sprintløp. Men nektar plent å skriva noko om dei før blodprøvene er analysert.

Ingen kommentarer: